Rulleski-pers 3.45… Moralen er: ta ALDRI med mobil på trening. Forrige søndag var det tid for den årlige Skolleborgturen i Halden Skiklubb. Hele klubben løper langtur på sti fra enten Skolleborg eller Håkenby til Høiåshytta, der man kan se fram til dusj, badstu og felles mat. På grunn av leggen min tok jeg turen på rulleski. De ca 30 kilometerne fra Skolleborg via Tistedal til Høiås burde da ta drøye to timer. Været var pissregn og seks-sju grader, men stemningen likevel god da vi ble kjørt ut til Skolleborg. Jeg er ikke særlig godt kjent i Aremark, og hadde for sikkerhets skyld printet ut et enkelt veikart. Siden det tross alt var ”Dumme dumme ku” som skulle ut på rulleski, tok jeg for første gang i mitt liv med meg mobilen på trening. Kart og mobil smatt fint ned i en mappe som hørte til Maxim-drikkebeltet jeg skulle bruke for første gang. Etter å ha gått i 1.15 og for lengst fått min dose gårdsbruk i Aremark, begynte jeg å bli ganske kald. Jeg var glad for at det ikke var så langt igjen, og stoppet ved Erte for å drikke. Da slo det meg. Mappa var borte! Den måtte ha glidd ut av reima på drikkebeltet, for mappa kan tas av og på. Svarte! Mappa kan du få gratis av meg, men mobilen er kjip å miste. Jeg hadde valget mellom å snu og gå tilbake til stedet hvor jeg drakk sist (over 40 minutter siden), eller fortsette til Høiås og kjøre tilbake til Aremark senere for å lete etter mappa i veikanten - når det i verste fall begynte å bli mørkt. Jeg er av typen ”best å bli ferdig med det”, og snudde selvsagt. Men, tilbake ved drikkestoppet i svingen mellom to gårder i Aremark, fant jeg ingen mappe. I alle dager… Jeg hadde jo bare drukket disse to gangene! Forresten, jeg strammet jo beltet litt helt i starten; kanskje der – eller kanskje heller… Jeg gav opp å lete mer, og snudde igjen. Tilbake ved Erte hadde jeg nå brukt 2.40. Mobilen var fortsatt forsvunnet. Jeg hadde lagt bak meg en runde på 1.25 til absolutt ingen nytte. Min superfancy jakke som tåler det meste av regn, hadde gått på en smell for lenge siden. Jeg innså at suppeserveringen på Høiås nærmet seg, og fryktet at ekstrarunden min ville skape trøbbel for andre enn meg selv. Jeg hadde nemlig nevnt for Anders at jeg tok med meg mobilen ”for det er så kjipt hvis det skjer noe langt uti der”. Hva om han oppdaget at jeg ikke var kommet fram etter nærmere 3 timer - som han kom til å bruke på løpeturen sin? Ringte han ikke da til en mobil som lå et sted i veikanten? Han gjorde det. Men før han kom så langt, var ei dame fra Aremark ute på søndagstur, og fant en blå mappe i veikanten som hun tok med hjem til husbonden. Han slo seg løs med mobilen min, og ringte gud og hvermann i adresseboka mi som begynner på ”A” (ADAMS, Anders Solheim, Antidoping Norge osv…) uten å få svar noe sted. Snodig nok hoppet han over den riktige Anders, men det spilte for så vidt ingen rolle for Anders ringte selv til bonden og avtalte henting av mobilen. Imens gikk tida, og Dumme dumme ku hadde fortsatt ikke kommet til Høiås. Anders og HSK-leder Jens Erik dro derfor av gårde i hver sin bil for å lete. Jens Erik filmet meg faktisk like før turen startet, og da fortalte jeg hvilken vei jeg skulle gå. Det fantes likevel noen varianter et par steder, og der skulle gutta dele seg. Det begynte å bli lenge siden frokost, men jeg hadde godt grunnlag fra lørdagens Kjerringfest og ble egentlig aldri sulten. Følte faktisk at jeg kviknet litt til etter to timer. Etter tre timer begynte jeg så kjekt å skøyte, bare for å oppdage at det var minst ti år siden sist og definitivt ikke min greie nå lenger. I alle fall ikke med kombinasjonen klassiske rulleski og våt asfalt. Guttas leteaksjon gav dårlig utbytte. Hvem vet - kanskje de passerte meg mens jeg var en tur i skogen like før Tistedal? Anders kjenner dama si litt for godt, og ville derfor sjekke om Halden sykehus hadde fått inn noen dumme kyr på rulleski i dag. Det trengte han ikke å gjøre, for akkurat da rullet omsider kua inn på Høiås. Etter å ha gått to av de tre siste kilometerne på grus, var økta unnagjort på 3 timer og 45 min. Ny rulleski-pers, som helt sikkert står til evig tid. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde snudd, for det er ikke morsomt å ha gjort andre så bekymret at de dro ut for å lete etter meg. Og alt sammen hadde vært unngått dersom jeg bare hadde lagt den forbaska mobilen hjemme. Eller hvis Aremark-dama hadde latt mappa ligge i veikanten… (29.11.09 19:57)